Skrevet av atferdskonsulent og hundetrener, Helle Haugenes, som tilbyr hjelp med atferd og trening av hund via Helle Haugenes Atferd og Trening.
Bitehemming er et ord som valpeeiere ofte hører om i forbindelse med valpebiting. Hvis du er valpeeier, og synes at valpebiting og bitehemming er vanskelig og forvirrende, les videre. Eller les videre uansett!
Første gang jeg hørte begrepet “bitehemming”, eller “bite inhibition” var på 90-tallet, og da som en viktig egenskap valper burde lære av eierne sine. Tidlig belønningsbaserte trenere som Ian Dunbar og andre kjente trenere som populariserte begrepet. For å lære valpen bitehemming skulle man hyle som en valp som blir bitt av et kullsøsken for å lære valpen at den biter for hardt og vondt. Den påståtte effekten skulle være dobbel: Den ene effekten var å avbryte valpen mens den bet, og den andre var å lære valpen “bitehemming” for resten av livet. Den langsiktige effekten skulle altså være at valpen lærer å ikke bruke kraft i bittet slik at dersom hunden som voksen biter et menneske, i lek eller alvor. På denne måte skulle man unngå skadelige bitt om hunden bet.
Jeg testet dette selv (på 90-tallet), og den eneste effekten var at valpen ble enda galere og bet mer. Dersom rådet fungerer så handler mer om at valpen blir overrasket eller skremt til å slippe, enn at valpehylet har en “instinktiv” effekt. Derfor er det et av de rådene jeg faktisk aldri har fulgt selv eller gitt andre.
Andre råd gikk ut på å bruke mer tradisjonelle metoder som å ta tak i og klype tunga til hunden, dytte leppa mellom fingeren og de skarpe valpetennene, strengt “nei”, og andre typer ubehag. Disse metodene virker i den forstand at de får mange valper til å la være å bite på den personen som utfører metoden, men de er ikke så hyggelige, og i mange tilfeller kan de gjøre vondt verre, spesielt mot den eller de i familien som ikke klarer eller ønsker å bruke samme metode. Hvordan tror du f eks at en valp som blir kort og effektivt “satt på plass” av en eller flere personer i familien utnytter barn eller andre som ikke klarer eller ønsker å sette på plass hunden? Jeg ser en reell fare for at fysisk korrigering av valpen indirekte vil gå ut over andre familiemedlemmer.
Det ble sagt at bitehemming MÅ læres for at hunden skal begrense bitestyrken og dermed de potensielle skadene bitt påfører i en konfliktsituasjon som voksen. Det ble implisitt også sagt at det var viktig at valpene lærte å bite forsiktig (bedre enn å ikke bite i det hele tatt) nettopp pga “bitehemmingseffekten” man ønsket å oppnå.
En del mener at tispa, dersom hun er en god mor, lærer valpene sine bitehemming i valpekassa, og at en god mor skal bruke harde reaksjoner for at valpene skal lære seg underdanighet, respekt og bitehemming til senere. Dette står i stor kontrast til det andre oppdrettere streber etter; nemlig en trygg og tålmodig tispe som oppdrar valpene mildt og bestemt.
Det er lite trolig at konsekvenser for biting på moren eller kullsøsken i valpekassa/valpetiden, skal ha lik og varig innvirkning på bitestyrken til hunden i alle bitesituasjoner resten av livet. Alle individer lærer gjennom hele livet, og enhver reaksjon er avhengig av situasjonen det skjer i - livet ut. Det er åpenbart at evnen til bitehemming er en egenskap hos hundene, dvs at hunder kan regulere bittstyrken avhengig av situasjonen de biter i.
At denne evnen utvikles fra valpekassa og gjennom hele livet bestrider jeg heller ikke. Men spørsmålet er om vi kan bidra til å påvirke bitehemming for livet i enhver situasjon.
Det er nærmest umulig å tenke seg at en hund som biter i ramme alvor begrenser bitestyrken fordi den lærte å begrense styrken i bittet under lek med kullsøsknene eller valpebiting på familien sin. Det finnes ingen forskning som tyder på at det er mulig eller viktig å lære valper bitehemming. I tillegg er det selvsagt vanskelig å teste, altså bevise om det er slik.
Ut fra et dyrevelferdsperspektiv ville det også være mildt sagt uetisk å gjennomføre kontrollerte tester for å undersøke en hvordan bitehemming påvirkes i valpetiden. Dette fordi det krever at mange hunder og kontrollhunder må utsettes for meget ubehagelige situasjoner hvor de blir presset til å bite for så å måle bittstyrken.
Sarah Whitehead er en kjent britisk instruktør og atferdskonsulent. Hun har studert ulike og tilfeldig utvalgte valpekull fra 4-8 uker for å se på nettopp bitehemming med et kritisk blikk. Dette studiet er blitt presentert flere ganger på store konferanser, blant annet på Woof 2019.
Det hun og kollegaene observerte var blant annet:
Det foregår mye aggressiv atferd (lekeslossing) i valpekassene og graden varierer avhengig av alder.
Det er ikke uvanlig at valper biter hull på hverandre under lek.
Et angrep som fører til hyl fra et offer avslutter ikke angrepet, tvert i mot. Angrepet stopper med at offeret angriper tilbake eller at noe helt annet skjer.
Tispens strenge oppdragelse (dvs aggressiv atferd eller avstandsøkende atferd) av valpene sammenfaller med at de får skarpe tenner og at avvenningen starter. Om tispa i tillegg ikke har mulighet til å komme seg vekk fra valpene når de biter så øker graden av aggressive reaksjoner fra tispa.
Etter avvenning så man mer lek mellom tispen og valpene, noe som antyder at tispas avstandsøvende atferd har en sammenheng med at valpene biter under amming. I ett tilfelle hvor tispen var kledd i beskyttende t-skjorte slik at valpene ikke kom til pattene så man også lek under avvenningen. Dette skyldtes trolig at tispa ikke trengte å forsvare mot de skarpe tennene og at de utilgjengelig pattene gjorde at valpene mistet interesse av å få melk fra tispa.
Dette er bare én undersøkelse, men det er allikevel interessant å se hvordan observasjonene de gjorde ikke støtter argumentene som brukes for å fremme vanlige råd som gis, f eks rådet om å hyle for å lære valpen å ikke bite eller bite mindre hardt.
Min egen erfaring med valper og valpebiting er at man trenger å gjøre veldig lite for at valpen skal slutte å bite og at de fleste valper slutter med valpebiting etter tannfellingen. Man kan forebygge mye av bitingen ved å sørge for at alle behovene til valpen er dekket (do, mat, vann, søvn, aktivisering inkl tygg og lek, kos, nærvær, passe mye miljøtrening, osv). Ofte er det noen av disse som mangler eller er for mye av når valpen blir piraja.
I tillegg kan man lære valpen en kontaktlyd som avbryter bitingen slik at man kan gi den noe bedre å holde på med, samt sørge for å ha lovlige leker lett tilgjenglig for å avverge eller avlede biting når man ser at valpen skal til å bli ramp. Bruk gjerne disse lekene bevisst til å lære valpen at leken fortsetter så lenge tennene er på leken og opphører når den biter dere.
Du finner flere gode råd om valpebiting i dette innlegget: Hvordan få valpen til å slutte å bite?
De fleste av oss som leker med hundene våre er opptatt av at hunden skal lære å leke på en trygg måte med oss. Dette er noe som kan gjøres når som helst i livet til hunden og som handler om å innføre konsekvenser som at leken avslutter om hunden leker for vilt eller biter i hendene og annen uønsket lekeatferd.
Vi kan jobbe med slik forsiktig bruk av tennene i forbindelse med lek, og erfaringen tilsier at forsiktigheten kan overføres, eller generaliseres, til andre lek-situasjoner, men dette er altså ikke dokumentert med forskning.
Når det gjelder bittstyrke som voksen er det altså ingenting som tyder på at trening på bitehemming som valp får innvirkning på hvor hardt hunden biter som voksen om den kommer i en situasjon hvor løsningen er å bite. De fleste av oss slipper heldigvis å finne dette ut på den harde måten, men om man er bekymret for at hunden skal bite for hardt i en konfliktsituasjon så er min mening at den beste måten å unngå dette på er å behandle og trene hunden uten bruk av tvang eller straff, lære seg å lese og forstå hundespråk for å unngå å sette hunden i situasjoner hvor den kan bite, og ikke minst, få kyndig hjelp når problemer er i ferd med å oppstå eller allerede har oppstått.
Kilder:
Aggressive Behavior in Dogs: A Comprehensive Technical Manual 3rd Edition av James O’Heare