• Carola Brusevold, Kennel Fancy Carolica

Tispemor og valpene

Oppdatert: okt. 28

Tekst: Carola Brusevold, Kennel Fancy Carolica og del av Dyreatferdssenteret as, tidligere Rådehund - eieropplæring.


Jeg tenkte å dele litt om mine erfaringer som oppdretter av til sammen tre forskjellige raser

(dachs, puddel og pumi) gjennom en periode på over 30 år.


Jeg synes det er sørgelig mange uriktige påstander om tispas atferd overfor sine valper. Fordi en del mener at de bør oppføre seg som en hund og dermed handle ut fra slike påstander mot egne hunder, tenkte jeg at mine opplevelser kan gi et nyttig perspektiv for å revurdere den oppfatningen.


Det jeg her skriver er basert på mine erfaringer som oppdretter, samt min kunnskap om

hund og atferd gjennom et langt yrkesliv. Jeg er av utdannelse hundetrener, instruktør,

hundefrisør, hundemassør og rehabiliteringsterapeut for hund.


Bilde: Carola Brusevold


INSTINKTER OG VITEN HOS TISPEMOR

Det første som slår meg når jeg tenker på tispene jeg har hatt gjennom årene, er hvor

fantastisk gode de er på å ta seg av sitt avkom fra aller første stund.


Når fødselen setter i gang, har min oppgave til nå stort sett bare bestått i å bistå tispa. Å

passe på at hun får nok å drikke, og eventuelt spise, under prosessen. Og selvsagt ha det rent rundt seg hele tiden. Jeg har vært heldig og hatt gode tispemødre med beundringsverdige egenskaper. Jeg har også stort sett erfart fine fødsler, bortsett fra et par opplevelser med en valp som lå på tvers, to ganger valper født med tarmene utenfor samt tre ganger der det kom en dødfødt valp.


Alle mine tisper har hatt full kontroll på hvor mange valper de har født, og de tre gangene jeg har opplevd at det ble en ikke levedyktig valp, har tispa likevel villet ha valpen hos seg. Hun har da stelt den døende valpen - om enn ikke like intensivt og dedikert som de friske valpene - helt til den døde av seg selv, eller ble avlivet.


På samme måte har jeg erfart de tre gangene det har kommet en dødfødt valp, at dersom jeg diskré la valpen bort, ble tispa urolig og gikk søkende rundt inntil jeg tok valpen frem igjen. Jeg skal ikke påstå at hunder kan telle, men at tispa har kontroll på hvor mange valper hun har født er jeg ikke i tvil om!


Etter å ha fått undersøkt den døde valpen grundig ble det i alle tre tilfeller, med tre forskjellige tisper, helt akseptert at valpen var død, og tispa rettet deretter sitt fulle fokus mot de friske valpene. Det skal nevnes at jeg tok vekk valpen etter velmenende råd den aller første gang jeg opplevde dette, i hensikt å skåne tispa. Men aldri mer!


TIDEN ETTER FØDSELEN

Under de første dagene er tispa nesten fanatisk påpasselig, og forlater knapt valpekassen. De førstefødende er mest intense sånn sett, sikkert fordi de ikke har erfaring. Men i løpet av den første uka senker tispa skuldrene og blir med på livet utenfor valpekassa, om enn i korte perioder. Hun blir med på korte turer og tar ellers gradvis litt mer del i hverdagens aktiviteter.


Det skal sies at jeg er ytterst nøye på at tispa får ha et eget, rolig valperom, der hun kan velge sin tilgang til husets øvrige sysler, men at ingen, hverken folk eller hunder, får mulighet til å komme inn til henne og valpene uten hennes tillatelse. Dette er essensielt etter min mening.


UTVIKLINGEN AV VALPENE

De første par ukene er det bare fredelig i kassen. Den tredje uken har valpene åpnet øynene og begynner å bli litt mer aktive. De krabber rundt, og av og til hender det at en valp klarer å komme seg ut av kassen. Alle tispene, av alle tre rasene, har til nå kalt på min oppmerksomhet for å få hjelp i denne situasjonen. Ved et tilfelle løftet tispemor selv opp valpen, men ikke før jeg kom inn og så på. Da tok hun hele valpen i munnen og bar den varsomt tilbake inn i valpekassa. Hvorfor hun ville ha meg der skal jeg ikke spekulere i, men det var tydeligvis viktig for henne.


Jeg ble litt forundret den gang husker jeg, for dels hadde jeg alltid hørt at tispemor bærer valpene i nakkeskinnet, og dels har jeg hatt noen kattungekull der kattemor bar ungene enten i nakkeskinnet eller ved å ta hele hodet til ungen i munnen. Å se den varsomme måten

å bære valpen på var ytterst lærerikt!


I tillegg til egne kull har jeg hatt gleden av å bistå andres hunder under fødsel og i valpetida. Dette har vært av to andre raser som jeg selv ikke har. Også der har jeg registrert, og fått bekreftet, at tispemor ytterst sjelden bærer valpene, samt at når det skjer så tar hun hele valpen i munnen. Dette skjer også kun før tredje leveuke. Etter den tid er valpene for store og blir aldri båret av sin mor.


VOKSNE OG VALPER

Ved tre ukers alder plasseres valpekullet inn i stuen hos oss.. Jeg setter opp en stor grind, henger tette tepper over tre og en halv side for å skjerme innsynet, og setter deretter den vante valpekassa inn i grinda. Min valpekasse er konstruert veldig enkelt men funksjonelt, med et avtakbart tak. Jeg har tro på ro og forutsigbare forhold, slik at tispemor har full oversikt og kontroll.


Det første døgnet lar jeg ingen av de andre hundene komme inn i stua. Tispemor trenger tid til å slå seg til ro med valpene i det nye miljøet. Dag to får imidlertid de andre hundene komme inn, én av gangen for å unngå konflikter.


Tispemor passer da ytterst godt på, og nåde den som kommer for nær hennes små! Da går

hun advarende mot den andre, med stiv og høy kroppsholdning som en tydelig advarsel mot den utforskende hunden, men kun dét. Og fordi hunder kan hund best, respekteres tispemor av samtlige andre hunder. Det har aldri vært noe problem, hverken når det gjelder unge eller eldre hunder, tisper eller hanner.


Her er en film av kommunikasjonen med annen voksen tispe som kommer inn i rommet:




Det jeg imidlertid har erfart er at dersom vi mennesker blander oss inn i et forsøk på å unngå

en konflikt mellom hundene,utvikles de små men tydelige signalene i brøkdelen av et

sekund til en slåsskamp. Dette kan også skje dersom en annen hund uforvarende kommer

forstyrrende inn i situasjonen. Så, det at kun én og én annen hund får komme inn av gangen

synes altså essensielt.


En annen detalj etter min erfaring, er at tispas tidligere avkom ofte får større slingringsmonn

enn de andre hundene i huset.


Her er en film av atferd mot tispas tidligere eget avkom, to år gammel:



I løpet av dag to får etter hvert alle de andre hundene komme og gå fritt i stua. Da viser de tydelige konfliktdempende og respektfulle signaler med lav kroppsholdning mot tispemor. Men de øvrige hundene er selvsagt nysgjerrige på de små, og sniker seg forsiktig og gradvis nærmere valpegrinda utover dagen og kvelden.


Så fort tispemor har innsett at ingen kommer inn til valpene hennes, slår hun seg til ro og

deltar helt normalt i de hverdagslige syslene sammen med de andre hundene. Jeg er alltid tilstede og slipper mor ut og inn av grinda, akkurat så mye hun har behov for. Ofte vil hun

sjekke flere ganger både innenfor og utenfor, for å føle seg helt trygg, og det får hun.


I løpet av de kommende dagene fjerner jeg gradvis litt av teppet rundt grinda, slik at det blir mer utsyn og innsyn. Da går det ganske naturlig og av seg selv med introdusering av valpene, siden de selv går på utforskerturer utenfor valpekassa, og oppsøker de nysgjerrige snutene som trykker seg inn mellom sprinklene. Tispemor passer godt på, men tillater dette.


SLUTTEN AV UKE 3 OG INN I UKE 4

Nå er valpene relativt aktive og finner veien ut og inn av valpekassa uten problem. De begynner å bli flinke til å traske ut av kassa for å gjøre fra seg, og tasser mer eller mindre

besværlig inn i kassa igjen. Det kan være lang vei inn i en kasse med litt forhøyning foran for

små kropper.


Nå lar jeg døren til grinda stå åpen, slik at en og en av de voksne kan komme inn og

undersøke de små enda nærmere. Alltid i tispemors tempo og med hennes aksept. Om hun synes de andre hundene blir for nærgående blir tispemor stiv i kroppen og rask i bevegelsene og stiller seg rolig men bestemt imellom den voksne hunden og valpen. Det er da sjelden noen tendens til knurring mot «inntrengeren», og absolutt ingen åpenlys aggressivitet - hun kun stiller seg imellom. Den andre hunden respekterer dette ved å trekke seg unna med senket hode, lav hale og sakte bevegelser.


Det har gjennom årene skjedd ved et par anledninger at en vilter unghund har ignorert

tispemorens svake men tydelige gest, og da har tispemor kastet seg over unghunden og

lagt den i bakken med et brøl. En kort, god og særs effektiv handling, uten mer «snikksnakk». Det har imidlertid vært alt og gått fort over. Deretter har det aldri vært noe mer «problem». Unghunden har lært at den må lese og respektere tispemors signaler, og alt har skjedd uten store fakter, skader eller unødvendig aggresjon.


Her er en film av tispemor (brun/tan) som passer nøye på de andre voksne, som får leke med valpene:


UKE 5 OG UTOVER

Nå er valpene så utforskende og aktive at de får være sammen med hele flokken når de er

våkne. De får spise av tispas mat og dele hennes leker.


Her er en film av en valp som spiser av tispas mat:


Tispemor passer godt på, ofte på en litt høy utkikkspost. «Tanter» (tisper) leker med valpene under forsiktige former, og det går alltid på valpenes premisser. Tispene ligger nede på bakken, ruller seg rundt og dytter tidvis litt på de små med snuten, men er ytterst lydhøre for de små valpenes respons. Kommer det et pip fra en valp, er alle de voksne umiddelbart på pletten og undersøker om alt er bra ved å snuse og oftest slikke valpen. Deretter går alle til sitt igjen. Min observasjon er at de voksne lar valpene dra dem i ører, pels og hvor de nå måtte finne på.


Etter hvert får hannene også lov til å være til stede i alt, og på samme måte som

tispetantene leker de forsiktig nede på valpenes nivå. Skulle en valp gjøre noe som gjør

vondt, piper den voksne og nafser advarende, før den forflytter seg vekk fra valpen, ofte

opp i høyden.


Film av voksen tispe (fem år, aldri hatt kull selv) som leker med valp:


Tispemor skuer alltid over situasjonen og er raskt på pletten om hun føler en av valpene er utrygg. Da går hun imellom ved å stille seg rolig mellom den voksne og valpen. Som oftest er situasjonen løst før hun i det hele tatt når frem, ettersom hundene hele tiden leser hverandre på god avstand.



AGGRESJON - ELLER OMSORGSFULL OPPFOSTRING?

Fra ca uke 7 opplever jeg derimot at enkelte av de voksne kort kan knurre til og dytte til valpen slik at den responderer med å legge seg på rygg. Når valpen har gjort det, blir den slikket litt varierende tid, og leken starter som oftest umiddelbart igjen. Denne handlingen skjer som en konsekvens av at valpen gjør noe uønsket. Det kan være at valpen biter den voksne hardt i øret, forsøker å stjele en ressurs eller rett og slett er litt for voldsom med sitt kullsøsken. Da går ofte en av de voksne imellom, først ved å bare stille seg mellom, deretter ved å dytte til den valpen som er mest frempå, om den nå ikke respekterer den voksnes forsøk på splittelse.




PERSONLIGE TANKER OM HUNDENS ATFERD OG MENNESKETS INNVIRKNING

Jeg har heldigvis aldri opplevd aggresjon i mine hundefamilier, bortsett fra på ett individ, som i ettertid viste seg å ha epilepsi. Den kunne plutselig kaste seg over en sovende hund, og endog valper. Men det er den eneste hunden jeg har hatt med slik atferd, og jeg tror bestemt epilepsien var årsaken til denne hundens uforklarlige og aggressive atferd.


Derimot har jeg observert i mitt virke som hundetrener gjennom mange år, at hunder som blir mye korrigert ser ut til å miste mye av sitt naturlige språk i møte med andre hunder. Det virker som de går inn i en tilstand der de ikke lenger er til stede. Jeg oppfatter dem som mer voldsomme og mindre responsive på subtile signaler fra andre hunder. Reaksjoner skjer oftest med full stressrespons istedenfor med normale reaksjoner. Dette resulterer i at slike individer oftere kommer i konfliktsituasjoner med både folk og hunder.


Bilde: Carola Brusevold

MIN KONKLUSJON

Jeg har gjennom hele mitt liv med hund vært opptatt av å lære meg mer, og unngå å stagnere i mine oppfatninger og kunnskaper.


Mine opplevelser som oppdretter, og ikke minst med hund som yrke i over 30 år, har for meg bekreftet at hunder i all hovedsak er konfliktskye og kommuniserer med et absolutt minimum av aggressive signaler. Men de kan lett ødelegges, slik også vi mennesker kan om vi tvinges til å leve i et miljø fylt av aggresjon og vold.


Så mitt standpunkt basert på egne erfaringer, er at hunder skal behandles med respekt og forståelse for sin egenart. De skal ikke forsøkes formes av manglende kunnskap og utdaterte holdninger.

250 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle