Du har kanskje vært der - eller du står midt i det - hunden greier ikke gå forbi andre hunder. Dette kan se forskjellig ut fra hund til hund. Noen hunder står på to bein, knurrer, bjeffer, har bust og virker generelt ganske aggressiv og skremmende. Noen hunder lager mye lyd, og trekker av gårde mot den andre hunden, og når den først får hilse så roer den seg ned. Andre hunder fryser til is, kanskje også legger seg ned før de bykser ut når den passerende hunden har kommet seg forbi. Generelt for alle disse eksemplene er at det kan føles ganske håpløst og svært utfordrende å stå der som eier, når du er usikker på hva som blir riktig fremgangmetode.
Vanlige råd vi fraråder deg å prøve
Vi ønsker egentlig ikke å bruke mye tid på de vanlige rådene som vi ikke anbefaler, men vi ser at det er behov for å adressere hvorfor de er problematiske.
1) Be hunden om å sitte hver gang
Det er ikke verdens undergang å be hunden sitte, men man skal vite hva man gjør og hvorfor. Om hunden kun har en liten utfordring med andre hunder vil vi kunne gjøre det verre ved å be den sitte i en situasjon den er utrygg. Hunden vet at "SITT!" genererer godbit, men hva om den blir spist av den andre hunden? Ved å be hunden om å sitte når den er utrygg sliter man på tilliten hunden har til en, man kan potensielt forgifte godbiten og signalet "sitt!" blir etterhvert et signal på noe ekkelt, ikke noe godt. Hundens utfordringer vil altså kunne bli verre fordi den blir mer utrygg og usikker.
2) Sette på en strup og rykke i båndet når hunden er midt i en utagering
Dette er en dårlig løsning både for dyrevelferden og fordi den kan ha utilsiktede bivirkninger på sikt. Sjansen er 50/50 for at hunden blir passiv og slutter med utageringen fordi den blir reddere for oss eller triggeren, eller så blir problemet så stort at hundens i utgangspunktet lille utfordring nå har blitt et kjempeproblem. Dette fordi den har blitt utsatt for smerte hver gang den har sett en hund og dermed blitt reddere, og reagerer med å prøve å forsvare seg mot trusselen.
3) Legge hunden i bakken
På samme måten som med strupebånd kan dette gjøre hunden reddere for oss eller triggeren, og atferdsproblemet kan i verste fall eskalere. I tillegg er det veldig farlig for oss og hunden. Den kan bite oss fordi den blir så redd eller så skader den seg når den gir motstand. Se modell lengre ned i innlegget om aggresjonsstige og overslagshandlinger.
4) Trampe foten i bakken samt et medfølgende verbalt strengt utsagn, og så masse belønning og ros etterpå
Igjen er vi inne på en løsning som gjør hunden mer redd for oss i tillegg til triggeren. Det sliter også på tilliten og tryggheten mellom hunden og oss, samt at vi vil oppleves som uforutsigbare. Belønningen vi gir etterpå vil trolig ha veldig liten effekt.
Det kan se ut som hunden blir glad når vi sier “Bra” etter å ha trampet hardt i bakken. Men dette vil i de fleste tilfeller være lettelse fordi rosen er et signal om at ubehaget er over for denne gang. Noen vil nok hevde at metoden virker, og det kan den gjøre i kanskje 30-40 prosent av tilfellene. Problemet er at det også vil være mange hunder som får enda større problemer av å bli utsatt for dette, og man vet ikke på forhånd hvem som vil tåle det greit og hvem som vil ha store bivirkninger.
5) Korte inn båndet, holde det stramt og stå helt i ro
En hund i utagering vil ha behov for hjelp og støtte. Å korte inn båndet kan være nødvendig dersom situasjonen er svært presset, men det er viktig å understreke at det vil være krisehåndtering og ikke trening! Samtidig er det viktig å poengtere at problemet blir hverken større eller mindre av denne tilnærmingen.
6) Berøre/klappe/ta på hunden i en utagering
Denne fremgangsmåten har et skadepotensiale om vi har en hund med faktisk aggresjon, da potensialet for overslagshandlinger alltid er tilstede hos hunder som utagerer. En overslagshandling vil si at hunden kan bite det første de ser, om de ikke når bort til triggeren. Om det er hånda eller foten din som berører dem spiller ingen rolle. Hunden biter fordi den er redd og sterkt trigget. Se modell lengre ned.
Nå noen råd som vil gjøre situasjonen bedre
Det handler om å forstå hundens atferd og reaksjoner.
1) Finn ut hvilke utfordringer hunden din har, hva er det egentlig som styrer atferden?
Er det generell usikkerhet, er det aggresjon, er den hypersosial med høye forventninger eller er den "bare" unghund? Årsaker til utagerende atferd eller passeringsproblematikk kan være mange og som oftest er det et sammensatt problem. Smerter, alder, livserfaringer, rase og genetikk for å nevne noe. Innunder her vil det være individuelle ulikheter. Vi kan ikke alltid overføre et treningsopplegg som har fungert på en hund, direkte til en annen. Man må kunne ta høyde for hundens forutsetninger.
Husk at hundens oppførsel i stor grad styres av kognitive faktorer (automatiske prosesser og reaksjoner i hjernen samt læring gjennom klassisk og operant betinging).
En ung hannhund, med store hormonelle bølgedaler -og topper, vil trolig oppleve mer stress enn den opplever ro og velbehag. Det samme vil gjelde for en eldre hund med ubehandlet slitasjegikt i tær og hofter. I noen perioder kan også atferdsmodifiserende medisiner i samråd med atferdskonsulent og veterinær være en aktuell hjelper for noen hunder.
I tillegg kan det være lurt å se på andre faktorer som kan gjøre reaksjonene til hunden blir sterkere:
Om hunden din reagerer på noe i miljøet skal du ikke reagere med sinne eller frustrasjon mot hunden. Du kan i stedet kaste godbiter på den eller rundt den på bakken og så øke avstanden. Bruk stemmen og ros hunden i tillegg som du øker avstand.
Om hunden reagerer litt på noe i miljøet (for eksempel spisser ørene, hever hodet/lener seg frem, puster hardere) og vi strammer båndet, kommer reaksjonene som regel med en gang. Tren heller inn en skikkelig god kontaktlyd som du kan bruke for å bryte hunden ut av det og komme dere på avstand.
Godbitmagnet er også noe du absolutt kan bruke i disse situasjonene (men husk å tren på dette jevnt og trutt slik at du ikke alltid bruker godbitmagnet hver gang det kommer en hund!). Her handler det om å sette godbiten foran snuten til hunden samtidig som dere snur og går motsatt vei eller generelt kommer dere på avstand. Godbiten kan gjerne være stor nok slik at hunden kan tygge litt på samtidig som dere går.
NB! om hunden er redd nok vil den ha vanskelig for å bryte av. Det vil da være mer hensiktsmessig å stå i ro, kaste godbiter/bruk stemmen din for å gi litt støtte med ros. Forsøk å kommunisere til vedkommende som skal forbi om å gi dere mer avstand.
Om hunden reagerer eller utagerer så vil alt du gjør i denne situasjonen være brannslukking og ikke trening. Ikke gå i kjelleren for den grunn, situasjonen gir deg masse informasjon om hvordan du kan hjelpe hunden din neste gang!
2) Er du i tvil om hvorfor hunden din reagerer?
Det vil alltid være bra å ta kontakt med en profesjonell instruktør eller atferdskonsulent. En god og omfattende kartlegging vil alltid gi deg viktig informasjon og kunnskap om hunden din. Sørg for å motta eller finne CV eller vedkommendes kompetanse innen hund. Du kan bruke listen på Bra!Hundetrening, men du kan også finne listen over sertifiserte atferdskonsulenter gjennom NAS sin liste. På disse listene er du sikret at du treffer profesjonelle som lærer bort belønningsbasert og gir etisk forsvarlige råd.
3) Avstand
Uansett hva hunden din har utfordringer med og uansett hva som styrer atferden, vil hunden din få det bedre om den kan komme på avstand fra det som trigger den.
Likevel - avstand er relativt. Noen hunder trenger bare én meter ekstra og noen trenger 20. Det er høyst individuelt og i perioder svært avhengig av hundens dagsform og situasjon.
Er du i tvil - overdriv avstanden i stedet for å satse på at det går bra.
En god måte å måle hundens stressnivå er om den kan spise godbiter fra deg eller bakken, at den greier å la være å engasjere seg i miljøet/triggeren. På denne avstanden er hunden din klar for å lære. Den er rett og slett i stand til å tilegne seg det du ønsker at den skal gjøre i disse situasjonene. Når hunden slutter å spise er den for stresset og ikke i en tilstand hvor den greier å lære så mye.
Har du ikke mulighet til å øke avstanden? Stopp opp, la hunden se triggeren og kast så godis på hunden og bakken eller bruk en markør (feks klikk eller "bra!") med godbiter hyppig slik at den får mulighet til å følge med på på triggeren og samtidig få godis. Du er støtten til hunden og kan gjerne rose den verbalt sammen med godbiter. Unngå som sagt å berøre hunden med mindre den har behov for det.
4) Bevisst forhold til belønningskvalitet
Kan belønningen bli bedre så gjør den bedre, pleier vi ofte å si, og det stemmer som oftest. Likevel - om du skal jobbe med noe som er emosjonelt veldig vanskelig for hunden kan det være dumt å bruke alt for gode godbiter. Dette gjelder spesielt om vi har veldig matglade hunder som går gjennom ild for en pølsebit. Plutselig gjør de ting som skaper mye ubehag og vi kan være på vei til et tillitsbrudd mellom oss og hunden. Dette gjelder aller mest dersom vi bruker lokking og luring for å få hunden til å komme nærmere noe som er skummelt.
Samtidig - om vi vet at det vi skal gjøre ikke er fysisk eller mentalt farlig for hunden (for eksempel å hoppe inn i bilen som står i ro) så vil det være best for hunden at du faktisk gir den det aller beste den vet slik at du får endret assosiasjonen hunden har til bilen raskere enn om du bare bruker tørrfor.
Derfor - vær smart og bruk de beste belønningene når du vet det er lurt og så kan du heller bruke en godis med lavere verdi når vi kanskje ønsker at hunden selv skal trekke seg unna eller ikke bli lurt til å stå i noe som skaper dårlig trening og sensitiserer opplevelsen de har rundt triggeren.
5) Empowerment
Å faktisk bruke tid på ting hunden mestrer er i seg selv utrolig problemforebyggende! Mye mer forebyggende enn vi kanskje liker å tro. Gjentatte positive mestringserfaringer gjør noe helt spesielt med hjernen (dette vet vi jo også fra oss selv). Vi får en økt forventning om mestring og vi går inn i oppgaveløsning med mer motstandsdyktighet om vi treffer på et problem.
Individer som har hatt gjentatte negative erfaringer vil ha større utfordringer til å løse problemer de møter på. Etterhvert, dersom man er skikkelig uheldig, vil individet gi opp/bli sur/frustrert bare for små utfordringer. Av og til er det ikke en utfordring de reagerer på heller, men det kan være en bagatell som setter i gang frustrasjon. Frustrasjon er nesten som gift når vi snakker om trening av dyr. Det er fordi LITT frustrasjon kan gjøre underverker i en enkel treningsøkt, men et frustrert individ som aldri får til eller som blir feilet gjentatte ganger etter hverandre, vil oppleve et stort mentalt ubehag og det vil ikke være i stand til å tilegne seg læring.
Empowerment er alt som hunden mestrer. Nesearbeid og triks er ofte enkle og morsomme aktiviteter. Det å søke opp godbiter i gresset, grusen, i trær, over eller under objekter vi finner på tur... eller det å få lov til å løpe og leke seg. Det å få til et triks inne og ute i hagen. Det trenger ikke være særlig avanserte greier, det hele handler om at hunden har det gøy og at den får det til.
6) Fraværet av negative erfaringer er viktigst av alt! Om det å unngå triggere.
Det er ingen skam å snu! I perioder vil det være langt bedre for oss og hunden å ikke utsette oss for alle triggere. Med det mener vi at om vi greier å la være å gi hunden dårlige opplevelser når den er i sensitive perioder (valp- unghund 0 - 2 år) så har vi faktisk greid å forebygge mye. Det handler om å være bevisst på hva vi greier å tilby hunden av løsninger dersom uhellet er ute. Er vi slitne og stresset greier vi ikke nødvendigvis gi like god hjelp som når vi er uthvilte og ikke like stresset.
Det handler rett og slett om å gi seg selv litt "slack" og ikke presse på, bare fordi noen har sagt at du må ellers vil du aldri greie å løse problemet til hunden.
Et godt eksempel på dette er: Man er sliten etter ei lang arbeidsuke, og man skal ut på tur med hunden som naturlig nok er klar for action. I slike tilfeller går vi ikke tur "midt i smørøyet" når alle nabohundene, sparkesyklene og ungene er ute og leker seg i nabolaget. Vi venter til det er roligere eller så kjører vi til et sted hvor vi vet det er langt roligere og vi får fred til å fylle på sparekontoen med gode opplevelser, jobbe med empowerment og kjenne at hundeholdet faktisk fyller oss med energi og blir en kilde til rekreasjon i stedet for frustrasjon. Dette gjelder spesielt for deg som har en krevende unghund eller en svært reaktiv voksen hund. Det er ikke med det sagt at man skal unngå alt hele tiden, men vi skal gjøre trening i kontrollerte former slik at hunden trenes for situasjonen og ikke i situasjonen, før den er klar for det.
Det er ikke feil å gjøre dette hver dag i perioder, om vi har mulighet til det. Du vil med en gang merke at stressnivået senkes i både deg og hunden når man ikke skal pushe seg ut av komfortsonen hele tiden. Bruk heller trening i kontrollerte former for å gi hunden din gode erfaringer rundt triggere.
7) Trening i kontrollerte former
Når du tar med hunden for trening i kontrollerte former handler det om å trene sammen med andre på områder hvor du har mulighet til å stå på lang nok avstand og hvor du kan gi hunden pauser i bil eller på teppe (har du en svært reaktiv hund bør du helst legge den i bilen med tildekket bur).
De kontrollerte treningene gjør at du kan overføre en del av rutinene til situasjoner som du ønsker at hunden skal være komfortabel med når det kommer forstyrrelser (andre hunder, folk, barn, sparkesykler...). Det kan for eksempel handle om å spise godis i nærheten av forstyrrelser (fra den avstanden hunden er komfortabel med slik som beskrevet lengre oppe i teksten). Det kan være å gi hunden noen konkrete oppgaver og systemer (for eksempel øvelser fra Control Unleashed).
Uansett hva du går for, vil treningene være gull verdt for fremgangen deres. Ved å trene både hjemme og i ulike miljøer vil øvelsene bli generalisert slik at hunden etterhvert har forutsetning for å få det til også når stresset øker.
8) Utviklingstrinn - sosialisering - behov
Fra valpen er 3 uker og til den er ca 12 - 14 uker er den veldig åpen for inntrykk og den er veldig sensitiv. Det betyr at store hendelser, spesielt de som skaper frykt, vil være med hunden hele livet. Positive erfaringer må vi ha mange av før de virkelig fester seg. Det holder ikke å gjøre noe én gang, vi bør helst gjøre noe flere ganger. Å forsøke å unngå negative hendelser i denne perioden er med andre ord viktig.
Når valpen er 5-6 måneder er det veldig vanlig med en fryktperiode eller en sensitiv periode. Ting kan være mer skummelt og valpen er igjen veldig sensitiv for voldsomme inntrykk.
Etterhvert går den inn i kjønnsmodning og den vil igjen være mer varsom på stressbelastninger. Etter 15 måneder vil du kunne oppleve en ny økning i utfordrende atferd, når hunden går inn i den siste mentale modningsfasen. Det betyr i prinsipp at de to første leveårene til hunden er det viktig at du tar hensyn til det hunden formidler, og tilpasser og hjelper hunden når den trenger det. Ikke overdriv aktivitetene, men du bør heller ikke være redd for å gjøre feil. For det gjør vi, vi er tross alt bare mennesker. Gi hunden din gode og rike opplevelser og gi den tilgang på masse ro og hvile gjennom dagen, det sikrer god utvikling.
Et veldig viktig poeng når det gjelder passeringstrening er også sosialisering. Dette begrepet har blitt misforstått i mange år "Fido må jo få sosialisere seg og bli kjent med andre hunder", hvorpå hundene får hilse, i bånd, i et salig kaos ute på gata, og før man vet ordet av det så blir hundene dratt fra hverandre og det forventes at hunden skal fortsette turen som om ingenting har skjedd.
Dette er ikke sosialisering. Å hilse på alt og alle vi møter på tur er virkelig en av de største fellene man kan gå i som fersk hundeeier.
Veldig mange hunder strever med å gå forbi andre hunder fordi de fra liten alder har fått tilgang på å hilse i bånd, gjerne med høyt driv i beina og generelt en eksplosiv tilnærming til den andre hunden. Hunden vår står ikke igjen med noe annet enn stress etter slike møter og i langt de fleste tilfeller utvikler hunden enten en sterk forventning til å hilse eller en slags skrekkblandet fryd hvor de har litt lyst til å hilse men egentlig er usikker og stresset.
Heldigvis har veldig mange forstått at å hilse i bånd er det best å styre unna. Det som da er synd er om hundene likevel blir utsatt for løshunder, hunder i flexibånd eller generelt andre med hund som er ukritiske og slipper bort hunden sin. Da står man i fare for å få et problem selv om man virkelig gjør sitt ytterste for å få en trygg hund i passeringer.
Om du har opplevd dette - vit at vi føler med deg!
Hundens behov endrer seg altså gjennom livet, hvor de første leveårene er fylt med fart, utforskning, usikkerhet, og nye erfaringer. Hunden er et lærende vesen, og det er den hele livet. Det er aldri for sent å ta tak i en utfordring eller lære hunden noe nytt, uansett hvor gammel hunden din er og hvor lenge den har hatt utfordringer med passeringer!